Оригинал материала находится по адресу:
Опубликовано: 27 августа 2004 года.
Автор: Astrid Brekken.

Skjшnnhet og forfall

Reisner skriv om Afghanistan med ironisk tvisyn, i eit musikalsk, biletrikt sprеk, dit ho reiste tidleg pе 1920-talet. Ho forlet borgarkrigens Russland, der breiddfulle vеrelver fyller skyttargravene.

“Langt har vi reist. Ikke hundre, ikke tusen verst, men mange hundre еr, en hel evighet tilbake til fortiden.
Fjell, sand og klшfter, alle husker Timur Lenk, det har bare forlшpt en dag siden fortiden. Rumlingen av hans ville vogner og rytternes trav lever ennе der hvor jernbanen gеr i dag.
Hvor mye sol, honning og helbredende urter rommer ikke шrkenen, hvor sterkt blusser ikke den mшrke smaragd Tasjkent, og sе endelig, middelalderens Bukhara! Her er overdekkede basarer som strekker seg to- tre verst. De er kjшlige, under taket kurrer duene, i sprekkene lшper et gyllent middagsregn, og til hшyre og venstre pе terskelen til bitte smе butikker sitter fargerike morgenkеper, turbaner hvitere enn snш, og gamlinger med profetskjegg regner ut profitter og bedragerier mens de hviler seg som guder og snuser til duggfriske roser.
Overalt lшper smе esler med klшv eller kvinner i chador – gud vet hvorfor.”

Ho har reist – ikke hundre, ikke tusen verst – verst er eit gamalt russisk lengdemеl, omtrent ein kilometer – ho har reist hundrevis av еr attende i tid:

“Likevel, til tross for all fargerikdommen, glansen og den ytre betagende skjшnnhet ved dette livet, fшler jeg en avsky for denne dшende Orient. Ikke et glimt av en skapende begynnelse, ikke en bok е se. Forfall, en ubrutt strшm av skikker, ensformige og praktfulle. Ingen steder noe levende. Ubшnnhшrlig vil disse byene utdш, bli til aske og stшv, vil vende tilbake til samme шrken som de oppstod fra.
Men hageanleggene og haremene glimrer.”

Krigsreportar

Larisa Reisner vart fшdd i russisk Polen, foreldra var intellektuelle og budde mange еr i eksil i Frankrike og Tyskland. Alt som 18-еring skreiv ho eit drama – ved sida av е vera stridande revolusjonжr var ho journalist, og avisene trykte augevitneskildringane hennar frе fronten som fшljetongar. I 1924 kom dei ut samla med tittelen “Front”. Utdrag derifrе vart trykte i “Norsk Kommunistblad” i 1924-25.

Eitt steg fram – to tilbake

Reisner var i Afghanistan saman med ektemaken Fjodor Raskolnikov – krigshelt og sendemann til landet. Dei to skulle bera ved til bеlet dei revolusjonжre vona ville flamme opp bеde i Persia, India og Afghanistan.

Og ho var der medan Amanullah var emir, det vart han i 1919, og etter eit par mеnaders krig med Storbritannia erklжrte han Afghanistan som uavhengig stat. Han var antibritisk og framstegsvennleg, men fekk slеss mot sterke grensestammer og mot konservative religiшse og politiske motstandarar.
Emir Amanullah reiste frе landet i 1929, tilbake var kaos og blod, Afghanistans bitre lagnad inntil i dag. Landet blir vurdert som er sе farleg at FN ber sine medarbeidarar reise, og Leger uten grenser har reist. Men – vi ser at kvinnene krev plass blant dei som styrer, dei melder seg ogsе pе til presidentvervet, og folket registrerer seg som veljarar – sjшlv om enkelte visstnok gjer det grundig og mange gonger.

I keisar Baburs hage

“Pе ramadans siste dag samler alle Kabuls kvinner seg i keiser Baburs hage. Alle, uten hensyn til oppvekst og stilling i samfunnet, kommer til denne nymеnefesten.
Nеr mеnens skjelmske og fine sigd viser seg pе himmelen, slutter den tretti dager lange fasten. Tusen pе tusen av fullstendig like kvinner stiler mot porten. De er ifшrt svarte slшr, svarte posebukser, svarte tykke strшmper og til og med spalten over шynene er dekket med en svart knipling. De kommer langs solhete veier, pе stier mellom rugaks, gjennom den stшyende og fargerike basaren, som en lang kjede av ikke-personer, av maskerte spшkelser. Pе armen har de vakre, festkledde barn, med hennafargete шyne, smе hatter pyntet med papirsommerfugler og bjeller og bеnd rundt armer og ben. Det er de dшde som bжrer leende blomster, og de dшde dekker barnas fjes mot stшvet med sine likskjorteflak.”

Stalin – den raude tsar

Larisa Reisner dшydde i 1926, sеvidt fylt tretti еr, men Lise Bjшrset seier ho fekk eit langt etterliv, blant anna som heltinne i eit teaterstykke – “Ein optimistisk tragedie”, som heilt fram til Gorbatsjovs perestrojka vart sett opp igjen og igjen, og var del av pensum pе teaterskolane. Stykket var inspirert av Volga-Kaspifеtens krigsinnsats, der Larisa Reisner var politisk kommissжr – og stridande.

Stalin straffa bеde henne og Raskolnikov “med forvisning til sin store glemmebok for ikke-personer”, som Lise Bjшrset seier. Og det er uklart om han fekk likvidert Raskolnikov – han dшydde omtrent samtidig med at Trotski vart myrda med eit шksehogg i 1940.
Ein britisk historikar, Simon Sebag Montefiore, har nyleg skrive om Stalins terrorregime, som tok livet av ti millionar – boka er akkurat blitt omsett til svensk – og heiter “Stalin: Den raude tsaren og hans hoff.” Despotar har avlшyst kvarandre – Bergljot Hobжk Haff skriv i si siste bok “Attentatet”, om tida fшr den russiske revolusjonen, ho teiknar eit portrett av to idealistar som kjempa mot tsarveldet, og som vart dшmde for medverknad til drapet pе tsar Alexander den andre i 1881. Og i еr kom ein av Afghanistans stшrste diktarar – om ikkje den aller stшrste – Sayd Bahodine Majrouh, ut pе norsk, boka heiter “Egomonsteret”, og han skildrar ogsе makta og tyrannen – som fryktar kjжrleiken, latteren, fridomen. I 1988 vart Majrouh myrda av to ukjende menn i Peshawar i Pakistan.

Natt

Stalin rakk ikkje – om han skulle ynskt det – е ta livet av Larisa Reisner. Ho dшydde i 1926, sеvidt tretti еr gamal, av tyfus. Mor hennar sat ved sjukesenga, og tok kort tid etter sitt eige liv.

“Det ligger skygger over et svartnende tak.
Et bord i dшren er slеtt ut, og gjennom еpningen kommer natten og himmelen inn. Jeg ligger helt stille, med en langsom hjertebanken og i en underlig lammelse opplever jeg mitt liv bli fylt til bredden av en stum og navnlшs fшlelse, av en lykksalig altomfattende smerte.”